Om det å cope med eksamensangst

Eksamensangst. Litt som Sulten, kommer snikende, og er en jævel.

Du har sikkert vært der. Tror livet egentlig er ganske okay, du suser av gårde, doing your thang, så kommer du på skolen og får eksamensoppgaven slengt i fanget. Du vet jo at den skal komme, men når den faktisk utleveres er alle bokstavene som hentet fra det greske alfabetet. Eksamensangst strikes again.

Pulsen øker. Du kjenner svettedråpene formere seg i pannen eller på ryggen, eller begge deler, og det kjennes som at innvollene vrir seg 180 grader. Hva faen skal du gjøre? Hva i alle dager er det oppgaven ber deg om? Hvordan skal du løse den? Og hvorfor i alle dager stresser du over dette? Du kan jo stoffet. Du har vært på forelesningene, du har lest pensum, og du forstår jo både hva oppgaven går ut på og hvordan du skal løse den. Hva er det som foregår?

Livet ser plutselig mørkt ut, du trekker paralleller til død og fordervelse, og har ingen anelse om hvor du skal starte. Dette er hverdagen min. Jeg er en mester i å få eksamensangst. Ikke minst angst for at jeg angster. Vil nesten gå så langt og kalle meg selv Norgesmester i eksamensangst. Og det er fryktelig slitsomt.

Det ordner seg jo alltid, på en eller annen måte.

Det verste som kan skje er jo at jeg må konte, ikke at det er det kuleste i verden, men det er en mulighet om alt skulle gå straka vegen til helvete. Problemet er bare at angsten er så innmari intenst når det står på. Da har jeg mest lyst til å gi opp, pakke kofferten og satse på en livslang karriere som strandkunstner på Tenerife. Skjønner du?

Men det sier seg selv at ikke er særlig bærekraftig. Så jeg har funnet ut at jeg bare må suck it up, og cope med eksamensangsten. Den beste medisinen for meg hittil er søvn, mat og syting. For real. Søvn fordi at hallo, jeg funker ikke på 3 timer søvn. Mat fordi jeg blir hangry, og da er det ingenting som fungerer.

Og syting til de som forstår at jeg ikke syter for å være dramaqueen, men fordi jeg trenger å få det ut sånn at jeg kan komme meg videre. Mine uheldige medstudenter har fått erfare dette, og mamma. Men mamma er bare nødt til å tåle det. Og når jeg har fått syte ut om hvor lost jeg er, så går det bra. Det ordner seg faktisk. Jeg leverer innen fristen, og livet går videre.

 

Så er det bare å tenke “yessda, gleder meg til neste gang”. For du kan banne på at det skjer igjen.

Leave a Reply

Your e-mail address will not be published. Required fields are marked *