Bart the Berner

Bare fordi jeg elsker denne pelskladden av hele mitt hjerte, må han få et eget innlegg. En kjærlighetserklæring. Det holder jo ikke med egen Instagram, liksom.

Bebien min heter Bart, og vi er bestevenner.

Han er 5 år, ufattelig snill, og ganske fluffy. Han har vært hos meg hele livet sitt, foretrakk å sove inntil meg fremfor mammaen sin da han var nyfødt, og er den eneste her i verden som elsker meg like høyt som jeg elsker han. Og sånn har det altså vært i 5 vidunderlige år.

 

Det er så mye kjærlighet i pelskledde venner.

Da Bart ble født, og vi egentlig hadde mer enn nok dyr i huset, skulle vi bare beholde én valp fra kullet. Det skulle være en jente, sånn at mamma kunne fortsette oppdrettet. Og denne avgjørelsen var det vel egentlig jeg som var mest bestemt på. Seriøst, vi hadde 5 hunder fra før, og med én til ble det 6, i tillegg til 5 katter. Foreldrene mine var vel litt enige. Men som beskrevet over her, ble jo jeg og Bart BFFs rimelig raskt, en liten hake i puslespillet.

Jeg forberedte tidenes tale.

Det var jo innlysende at jeg ikke kunne leve uten Bart. Yin og Yang, og klisjeer, men fullstendig utenkelig at han skulle noe annet sted. Jeg måtte handle raskt før han fikk nye pawrents, og i bunn og grunn skulle jeg argumentere mot mine egne meninger. Jeg satt med Bart i fanget, tårene rant, og tror jeg bare rakk å si “Mamma, vi KAN IKKE gi han bort!” før hun sa “Det er greit.”, også var det bestemt. Talen var overflødig, letingen etter pawrents var lagt på is, Bart ble min og vi levde lykkelig alle våre dager.

Nå skal det sies at jeg har blitt mer crazy dog lady med årene. Det er 100 ganger verre å dra fra han nå som jeg bor i Oslo, enn da jeg dro til Australia. Det er ganske sykt. Og jeg skylder på Instagramen hans. Den har gjort meg verre. Tror ikke jeg er helt på jordet enda, jeg klarer faktisk å ha samtaler som ikke omhandler Bart. Men bare se på han, hvor NYDELIG er ikke dette ansiktet?